Intercollegas.no er et arkiv som ikke lenger oppdateres. Du finner oppdatert informasjon om Presteforeningen på prest.no

Når: 26.3.2015
Hvor: Foredrag og artikler
Med: Ingen kommentarer »

Kommunereform og kirkeordning

Kommunereform og kirkeordning

Av Martin Enstad, leder i Presteforeningen

Foto: Helene Moe Slinning

Innlegget ble publiert i Luthersk Kirketidende 1/2015 og på verdidebatt.no i januar 2015. Enstad ble valgt til leder i Presteforeningen på PFs generalsforsamling i Alta 16.-18.mars 2015. Artikkelen er omtalt i Inter Collegas 2 2105 om lokal ledelse i kirken.

I 2020 skal både kommunereformen fullføres, og en ny organisasjonsmodell for Den norske kirke innføres. Disse reformene bør sees i sammenheng.

Større kommuner kan bidra til å gi Den norske kirke en hensiktsmessig organisering uten en uheldig styrking av Den norske kirkes kongregasjonalistiske trekk.

Regjeringens høringsdokument «Staten og Den norske kirke – et tydelig skille» legger til grunn at kommunenes ansvar for den lokale kirkes økonomi skal videreføres, samtidig som statens finansieringsoppgaver overfor kirken skal videreføres. Det har aldri vært et politisk flertall, eller et sterkt kirkelig ønske om å løsrive kirken fra de offentlige budsjettene. En fortsatt todelt finansiering av kirken fra stat og kommune gjør den lokal kirkeorganisasjonen sterkt avhengig av kommunekartet, samtidig som det er naturlig å la prestene forbli ansatt av og gjennom bispedømmene.

Kommunereform skaper ny kirkeorganisasjon

Regjeringspartiene, sammen med KrF og V, utgjør et flertall som har forpliktet seg på å gjennomføre en kommunereform og fatte de nødvendige vedtak i denne perioden.

I desember 2014 la regjeringens ekspertutvalg fram sin utredning «Kriterier for god kommunestruktur». Deres anbefalinger er basert på at alle kommuner bør ha minimum 15 – 20000 innbyggere. Utvalget mener at kommunegrensene bør gjenspeile områdene folk bor, lever og arbeider i. Kriteriene virker rimelige og balanserte, og ville gitt et framtids-Norge med 100 kommuner. Når man tar høyde for den politiske prosessen, så er det realistisk at Norge i 2020 har 150 kommuner. Det betyr at når ny kirkeordning innføres i 2020 har Norge 150 kirkelige fellesråd mot dagens 428 kirkelige fellesråd.

Med et slikt framtidsscenario trengs det kun mindre justeringer av dagens kirkeorganisasjon for å skape sammenfall mellom de to praktisk begrunnede organene/nivåene i vår kirke; prosti og kirkelig fellesråd. Dette tilrettelegger for en ledelsesmodell på kommunenivå som kan forstås parallelt med den modellen vi i dag kjenner fra bispedømmene.

Biskop, råd og stiftsdirektør

På bispedømmeplan er det tre tydelige lederroller: Biskopen, lederen for bispedømmerådet og stiftsdirektøren. Rollene har ulike karakter, mandat og legitimering.

Bisperollen henter sitt mandat i kraft av tradisjon og funksjon som åndelig leder. Biskopene preger profilen til sitt bispedømme. Det er forskjell på om Kvarme eller Fiske er menighetens biskop, eller om Midttømme eller Jørgensen har tilsynet med prestene. Biskopene har frihet, men også definerte oppgaver knyttet til ulike nasjonale kirkeorgan, ovenfor menighetene og ulike forpliktelser ovenfor ulike grupper av medarbeiderne i sitt bispedømme.

Ved siden av biskopen har man det valgte bispedømmerådet som også preger bispedømmet gjennom strategiarbeid, budsjettarbeid, ansettelser og som medlemmer av Kirkemøtet. Rådets sammensetning preger selvsagt bispedømmets profil. Rådet og rådslederens mandat henter kraft først og fremst gjennom legitime demokratiske prosesser.

Det vesentlige poenget i denne sammenhengen er at rådet og biskopen har en felles administrasjon som ledes av stiftsdirektøren. Stiftsdirektørens mandat er først og fremst legitimert i behovet for et velfungerende byråkrati som løser oppgavene innenfor gitte retningslinjer og rammer.

For de som kun vil ha organisasjoner bygd opp etter forbilde av aksjeselskaper der alt ansvaret til slutt hviler på en daglig leder som er ansvarlig ovenfor styret, så er trioen biskop, rådsleder og stiftsdirektør som et trehodet troll. For de av oss som er mer tilhenger av ledelsesmodeller som henger sammen med konteksten man skal lede, kan dette være en god modell. Man tar på alvor kirkens egenart som en åndelig organisasjon med særegne forventninger til sin ledelse ved å ha en åndelig leder i ledertrioen. Man tar på alvor kirkens medlemmer både som åndelig og demokratisk størrelse i vår kirke ved den leke rådslederen. Og man anerkjenner betydningen av tid og administrativ kompetanse for å drive en profesjonell administrasjon ved å legge dette til en egen stilling.

Denne ledermodellen er et godt bilde på hva det innebærer at vår kirke er bygd på den forutsetningen at kirkens liv utvikles i et samvirke mellom prestetjenesten og forsamlingen av de hellige, samtidig som selv åndelige institusjoner må bestrebe å ha veldrevne organisasjoner.

Prost, Fellesrådet og Kirkevergen

Gitt en kirkeorganisasjon der man, som en konsekvens av færre kommuner, ser det som mulig å slå sammen fellesråd og prosti, så kan man få en liknende ledelsesmodell på prosti/fellesråds- nivå. Prosten kan forstås parallelt med biskopen og Kirkelig fellesrådet parallelt med bispedømmerådet. Og prost og fellesrådet vil få en felles administrasjon ledet av kirkevergen.

Dette vil skape noe helt nytt i vår kirke. Vi vil gjennomgående i kirken få et nivå der man kan koordinere både prestetjenesten og fellesrådets ressurser innenfor det samme geografiske området. Tunge administrative oppgaver som arbeidsgiveransvar for fellesrådsansatte, personaladministrasjonen av presteskapet, økonomi, bygg og kirkegårder vil naturlig løses på dette kommunenivået.

Med større kommuner vil avstanden mellom kirkelig fellesråd og det enkelte soknet øke de fleste steder i landet. Etter kommunereformen vil det ikke være ett-soknskommuner igjen i Norge. En slik utvikling vil tydeliggjøre skillet mellom menighetsrådet og kirkelig fellesråd. Da bør man se på funnene i rapporten «Samstyring i ubalanse. Evaluering av den lokale kirkens ordning». Det er lite tvil om at rapporten har rett når den påpeker ubalansen mellom soknets to organer menighetsrådet og fellesrådet. Fellesrådene er styrket ved at de har kontroll med ressursfordeling, har fått en profesjonalisert forvaltning, opplevd en økt byråkratisering og et større handlingsrom. Mens menighetsrådene er svekket fordi de mangler helhetlig ledelse, det har vært en mindre vektlegging av åndelig/strategiske oppgaver og de sitter igjen med færre ressurser. Man har med andre ord fått en styrking av lokalkirkens administrasjon, på bekostning av de organer og roller som er satt til å utøve den åndelig ledelsen i menigheten. Det kan umulig være en riktig utvikling i en kirke. Hensikten med kirkelig fellesråd er jo ikke å etablere et nytt maktsentrum i kirken, men bistå soknene med nødvendig administrasjon og fellestjenester. En viktig oppgave framover blir derfor å finne grep som styrker menighetsrådets posisjon og evne til både å planlegge og gjennomføre sine egne planer.

Sokneprest og Menighetsråd

For det er lokalt, i det enkelte sokn at menighetslivet skapes, utvikles og leves. Det er her trosopplæring blir til møter med faktiske barn og unge, det er her liturgiene blir til ord, bønn og toner, det er her Ordet forkynnes, barna døpes, det er her – i den lokale kirken – at brød og vin rekkes til menneskene. Det er soknet som er det levende uttrykket for bekjennelsens ord om forsamlingen av de hellige.

Tunge administrative oppgaver som arbeidsgiveransvar for fellesrådsansatte, mye av personaladministrasjonen av presteskapet, økonomi, vedlikehold av bygg og kirkegårdsadministrasjon vil naturlig løses på kommunenivå. Arbeidsoppgavene i soknet vil i all hovedsak være rettet mot menighetsarbeid som gudstjenester, trosopplæring, diakoni og kirkemusikk.

Mange steder i landet vil de ulike delene av menighetens liv ledes av prest eller andre vigslede medarbeidere ut fra deres kompetanse, faglige integritet og vigslingsløfter. Andre steder vil det være en utfordring å rekrutterer medarbeidere med en tilstrekkelig kirkelig identitet og kompetanse, og der vil prestene spille en nøkkelrolle for å ivareta det kirkefaglige innholdet og profileringen. I tillegg vil store og små sokn trenge merkantile støttestillinger av varierende omfang.

Like fullt må det være en som lokalt har ansvaret for den daglige ledelsen i soknet. Med tanke på hvor mangfoldige norske sokn er, både i størrelse og bemanning er det neppe mulig å lage en enhetlig mal på hvordan dette skal løses. Men de aller fleste steder vil det framstå som naturlig at den daglige ledelsen legges til soknepresten. Det vil samsvare med det alminnelige kirkemedlem sin forståelse av hvem som leder menigheten i det daglige. Og som medlem av soknet sitt styringsorgan, menighetsrådet, vil soknepresten som menighetens «arbeidende styremedlem» være en viktig link mellom rådets visjoner og vedtatte planer og den daglige driften i menigheten. Ledelse krever også tid til administrasjon, men det kan begrenses ved delegering. Det er ikke et selvstendig poeng å sette presten mer på kontor, men det er et selvstendig poeng å styrke soknet, og soknets ledere: soknepresten og menighetsrådets leder sin mulighet for å utøve nettopp ledelse og styring. Og jeg ser det som avgjørende at menighetsledelse ikke først og fremst handler om administrasjon, men er et åndelig lederskap.

Fortsatt to linjer

Kommunereformen vil prege kirkens organisasjon uavhengig av hvordan kirken velger å organisere sine arbeidsgiverlinjer. Men den modellen jeg har skissert over er ikke til hinder for å fortsette med to arbeidsgiverlinjer. I kirkeordningsdebatten er en arbeidsgiverlinje blitt et saliggjørende mantra, som bør revurderes.

Arbeidsgiverlinjen fra biskop til kapellan bidrar sterkt til at nesten 1300 sokn, og drøyt 400 fellesråd faktisk framstår som en kirke. Ved siden av liturgier, tjenesteordninger og felles kirkelige planer, så er det opplagt at et presteskap som både er ansatt, følges opp og må svare ovenfor biskopen og bispedømmet er et av de sterkeste båndene som binder vår kirke samme. Dette arbeidsgiverforholdet gir biskopen dessuten et legitimt rett til å handle i lokale kirkelige forhold i egenskap av å være arbeidsgiver. Jeg tror at våre biskoper heller oftere enn sjeldnere skal hevde sin rolle som arbeidsgiver i det lokale kirkeliv. Biskopen som arbeidsgiver gir også tilsynsfunksjonen verktøy som gjør tilsynet ovenfor prestene til noe mer håndfast enn retten til en prat. I en ideell verden er det siste et viktig argument for at alle vigslede burde vært ansatt i bispedømmet.

Også sokneprestens plass i menighetsrådet taler sterkt for at sokneprestene burde være ansatt i bispedømmerådet. Soknepresten skal verken ivareta de ansatte eller fellesrådet sine interesser i menighetsrådet, men bidra åndelig, strategisk og praktisk ut fra sitt mandat som menighetens rette kalte prest. Sammensetningen av menighetsrådet er en logisk konsekvens av en kirkeordning der kirkens liv blir til i et samvirke mellom prestetjenesten og lekfolket. Det er vanskelig å se for deg hvordan sokneprestens rolle i menighetsrådet ikke skal bli preget av å være en av kirkevergens ansatte.

I debattens hete kan argumentene for å opprettholde de to linjene lett fremstilles som prestenes kamp for å beskytte egne interesser. Da overser man et vesentlig poeng. Dette er ikke en interessekonflikt mellom prest og demokrati. Dette er en interessekonflikt mellom kirkedemokratiet nasjonalt/regionalt og lokalt. Hvis presteskapet overføres til fellesrådene er det vanskelig å se at Kirkemøtet og bispedømmerådene sitter igjen med myndighet til noe mer enn å fatte vedtak som de får håpe at det passer fellesrådene og menighetsrådene å følge opp. En slik overføring av ressurser vil uten tvil styrke Den norske kirkes kongregasjonalistiske trekk, og svekke både de synodale og episkopale trekk ved vår kirke. Framover blir det særlig interessant å se hvilken rolle Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA) velger å spille i denne debatten.

Til slutt

Med en fortsatt todelt finansiering er kirkens organisering sterkt avhengig av framtidens kommunekart. Den pågående kommunereformen gir kirken mulighet til å tilpasse sine egne prostigrenser til den nye kommunestrukturen. Dette tilrettelegger for en ledermodellmodell på prosti/kommunenivå etter mal fra bispedømmene. Og det vil gi kirken et gjennomgående nivå der man kan koordinere ressursene mellom de to linjene innenfor identiske geografiske områder.

De to arbeidsgiverlinjene bør videreføres, primært fordi prestetjenesten med sin forankring i bispedømmet er en av de sterke bånd som holder vår kirke sammen. Det vil fortsatt være nyttig at biskopene har et legitimt rett til å handle i det lokale kirkeliv som arbeidsgiver. Og de to linjene sikrer sokneprestens uavhengighet som medlem av menighetsrådet. Videre vil en overføring av presteskapet til fellesrådene styrke Den norske kirkes kongregasjonalistiske trekk på en uheldig måte.

Skriv inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Om oss & kontakt

Presteforeningen

Gateadresse:
Rådhusgata 1-3

Postadresse:
Postboks 437 Sentrum
0103 Oslo

  Telefon: 23081600
Prest.no

Inter Collegas er Presteforeningens medlemsblad.
InterCollegas.no finner du artikler fra bladet samt andre aktuelle oppslag.
Vår hovednettside finner du på Prest.no.

InterCollegas.no bruker såkalte cookies eller informasjonskapsler, som er tekstfiler plasseres på din datamaskin. Dette gjøres for å hjelpe nettstedet å analysere hvordan brukerne anvender seg av nettstedet. Du kan avvise bruken av cookies på din maskin ved å justere de nødvendige innstillingene på nettleseren din. Vær imidlertid oppmerksom på at om du gjør dette vil du kanskje ikke være i stand til å benytte nettstedets funksjonalitet i sin helhet.

  • follow